Hvem har rett til gammel AFP?

Arbeidstakere med lavere pensjonsalder enn 67 år, er ikke omfattet av ordningen. Dette gjelder både ansatte med særaldersgrense og dem som gjennom individuelle eller kollektive avtaler måtte være forpliktet til å fratre tidligere enn det som er pensjonsalderen i folketrygden.

Arbeidstakere som i utgangspunktet har hatt pensjonsalder på 67 år, men som frivillig – ved avtale – forplikter seg til å søke AFP og⁄eller sier fra seg retten til å stå i stillingen til fylte 67 år, er utelukket fra å kunne få AFP, om avtalen er inngått tidligere enn 6 måneder før vedkommende ønsker å ta ut AFP. Avtaler om gavepensjon som forutsetter uttak av AFP ved en bestemt dato, rammes også av denne bestemmelsen, om avtalen inngås tidligere enn 6 måneder før ønsket uttaksdato. Bestemmelsen gjelder også fullt ut der en slik avtale er inngått etter at arbeidstakeren har fylt 62 år. Slike avtaler utløser krav om ny karenstid – se under.

For å være berettiget til AFP må arbeidstakeren på uttakstidspunktet være ansatt og reell arbeidstaker i en bedrift som har vært tilsluttet AFP–ordningen i minimum to år (karenstid). Arbeidstakeren må dessuten ha hovedarbeidsforholdet (se nedenfor) i medlemsbedriften, og det må utgjøre 20 % eller mer av full stilling på månedsbasis. For å ha krav på AFP, må arbeidsinnsatsen reduseres med minimum en dag i uken.

Arbeidstakere som blir avskjediget eller oppsagt pga. eget forhold, regnes ikke som ansatt. Det får som virkning at retten til AFP bortfaller. Arbeidstakere som er oppsagt og mottar lønn i påvente av dom, vil heller ikke kunne få AFP. Hvis dom faller til søkers gunst, gjeninntrer retten til AFP.

Arbeidsforholdet – dvs. tilknytningen til bedriften som er avgjørende for retten til AFP, anses brutt om arbeidstakeren søker og får innvilget sluttvederlag. Det får som virkning at vedkommende ikke kan benytte det samme arbeidsforholdet som grunnlag for å ta ut AFP.

AFP–ordningen gjelder også for eiere⁄medeiere⁄daglig leder som mottar ordinær lønn, forutsatt at det i tillegg til eierne⁄medeierne⁄daglig leder er andre ansatte uten eierinteresser (minimum ett årsverk). "Ikke–ansatte lønnstakere" som frilansere o.l. faller imidlertid utenfor ordningen. Sesongarbeidstakere med årvisse avtaler kan ha krav på AFP – se eget punkt – Sesongarbeidstakere.

Kravet om at arbeidstakeren fortsatt skal være reell arbeidstaker i bedriften på tidspunktet det søkes AFP fra, er absolutt. Den ansatte skal ha regulær arbeidsplikt og motta ordinær lønn for sin innsats. Avtaler om f.eks. fast godtgjøring mot at vedkommende stiller sin arbeidskraft til disposisjon etter bedriftens behov – og lignende avtaler, tilfredsstiller ikke kravet om at det skal være "regulær arbeidsplikt". Også ansatte som allerede mottar pensjon fra bedriften eller bedriftens forsikringsselskap, faller utenfor ordningen – om ikke pensjonen er kompensasjon for at søkeren tidligere har måttet oppgi deler av stillingen – f.eks. blitt halvt ufør. Kravet om at søkeren skal være "reell arbeidstaker" tar utgangspunkt i de faktiske forhold de tre siste årene før ønsket pensjonsuttak. Kravet kan for eksempel ikke oppfylles ved at en som har vært ute av arbeid, tas tilbake i ordinært arbeid bare kort tid før det søkes AFP.

For å ha rett til AFP, må arbeidstakeren ha den vesentligste del av inntekten i medlemsbedriften. Det vil si at den pensjonsgivende inntekten der må være større en all annen inntekt – herunder næringsinntekt – til sammen. Aksjeutbytte fra en bedrift hvor arbeidstakeren har eller har hatt en eierandel på 20 % eller mer, regnes som annen inntekt. Det gjelder også i tilfellet aksjeutbyttet kommer fra virksomheten søkeren er ansatt i.

Har søkeren flere arbeidsforhold som er tilknyttet denne AFP–ordningen, skal AFP søkes fra den bedriften der vedkommende har høyest inntekt. Egenandelsforpliktelsen fordeles forholdsmessig mellom medlemsbedriftene.

Arbeidstakere med årvisse arbeidsavtaler i sesongbetonte bedrifter, anses som "yrkesaktive hele året". For at arbeidsforholdet skal falle inn under bestemmelsen, er det en forutsetning at arbeidstakeren har en arbeidsavtale som normalt løper til fylte 67 år, og som bare kan avsluttes ved en ordinær oppsigelse etter arbeidsmiljølovens regler. Det er kun arbeidsplikten det er anledning til å avgrense til visse perioder av året. Arbeidsgiveransvaret må gjelde fortløpende. Det innebærer bl.a. at om spørsmålet om AFP skulle oppstå i en periode av året som er utenfor sesongen, så er det uten betydning for søknaden. Også for sesongarbeidstakere er det en forutsetning at hovedbeskjeftigelsen kommer fra ansettelsesforholdet i medlemsbedriften. "Sesongarbeidsgiveren" må betale ordinær egenandel av den årlige pensjonen. Se eget avsnitt under overskriften "Hvordan ordningen finansieres". Arbeidstakere som kun engasjeres for en sesong ad gangen, faller utenfor ordningen.

Tariffavtalene som regulerer AFP–rettighetene gjelder ikke utenfor landets grenser. Om en arbeidstaker som er omfattet av AFP–ordningen får sitt ansettelsesforhold knyttet til et avdelingskontor⁄en datterbedrift i utlandet, så vil tilknytningen til ordningen normalt opphøre. Ved kortere og tidsavgrensede engasjementer, kan tilknytningen til AFP–ordningen opprettholdes. Det forutsettes at ansettelsesforholdet beholdes i medlemsbedriften og det meste av lønnen utbetales derifra (se punktet ovenfor om hovedarbeidsforholdet). Videre må arbeidstakeren være omfattet av norsk folketrygd under utenlandsoppholdet.

Et absolutt krav for å få AFP, er at arbeidstakeren på uttakstidspunktet har en pensjonsgivende inntekt på årsbasis som minimum tilsvarer folketrygdens grunnbeløp (G). Foruten vanlig lønnsinntekt, regnes også sykepenger, rehabiliteringspenger og dagpenger under arbeidsløshet som pensjonsgivende inntekt. Det betyr at man kan gå direkte over til AFP om man mottar en av disse ytelsene, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Etter hovedregelen skal arbeidstakeren ha vært i sin ordinære jobb i minimum 3 år umiddelbart før overgangen til AFP. Om vedkommende i løpet av denne tiden har hatt sykepenger⁄rehabiliteringspenger⁄arbeidsløysetrygd, kan AFP likevel tilstås om stønadsperiodene samlet for disse 3 (5) årene, ikke utgjør mer enn 52 uker. Om det siste arbeidsforholdet ikke har vart i 3 år, slik at søknaden må vurderes i forhold til 5 år i AFP–ordningen, må maksgrensen på 52 uker ikke ha vært overskredet i løpet av hele 5–års perioden.

Perioder hvor arbeidstakeren er i arbeid minimum 20% telles ikke med i de 52 ukene.

Om en ansatt blir rammet av konkurs⁄oppsigelse på tampen av yrkeskarrieren, kan styret etter en konkret vurdering innvilge AFP, selv om tilknytningen til bedriften er brutt. Styret har for gammel AFP aldri innvilget søknader der bruddet har vart i mer enn 52 uker. I ny AFP kreves det at søknad om AFP–pensjon er mottatt av Felleskontoret innen utløpet av ordinær oppsigelsestid. For mer informasjon se vedtektene for AFP § 3–2 femte ledd.

Den som er permittert, beholder automatisk sine AFP–rettigheter i permitteringsperioden så lenge permitteringsperioden ikke overstiger rammene i permitteringslønnsloven.

Den som har permisjon i medhold av Hovedavtalen for å inneha offentlige verv eller tillitsverv, fortsetter å opptjene ansiennitet i ordningen så lenge permisjonen varer.

Dersom arbeidstakeren har frivillig permisjon uten lønn i mer enn 6 måneder, fører det normalt til at vedkommende mister retten til AFP – om slik permisjon er tatt ut de siste 3 (5) år før ønsket uttak av AFP. Gis det permisjon med full lønn, kan det også være i strid med bestemmelsen i AFP–vedtektene. Arbeidstakere kan tape retten til pensjon om de før pensjoneringstidspunktet, har mottatt ytelser uten motsvarende arbeidsplikt.

Om AFP tas ut i påvente av at en søknad om uføretrygd skal ferdigbehandles, er det viktig å være klar over at det kan få konsekvenser for retten til sluttvederlag. I utgangspunktet regnes den som går over på AFP å ha fratrådt frivillig, og man har da ikke krav på sluttvederlag. Om arbeidstakeren tilstås uføretrygd kort tid etter at vedkommende har tatt ut AFP, har styret bestemt at sluttvederlag likevel kan tilstås, om mottatt pensjon – inklusive AFP–tillegget – tilbakebetales trygdekontoret (NAV lokalt). Perioden med AFP må ikke ha vart i mer enn 6 måneder.

Det har aldri vært meningen at AFP–ordningen skal overta for allerede etablerte pensjonsforpliktelser. Regelen om at man ikke kan ha mottatt pensjon eller tilsvarende ytelser fra arbeidsgiveren før ønsket uttak av AFP, praktiseres derfor strengt. Alle ytelser⁄inntekter uten regulær arbeidsplikt som arbeidstakeren måtte få fra sin arbeidsgiver, rammes i utgangspunktet av regelen. Om arbeidstakeren får utbetalt livrente før pensjonsuttaket, vil også det kunne diskvalifisere arbeidstakeren fra å kunne få AFP – om livrentepremien er betalt av arbeidsgiver. Etter at arbeidstakeren er tilstått AFP, er det imidlertid ingen begrensninger med hensyn til hvor mye arbeidsgiveren kan gi i gavepensjon. I tilfelle pensjonisten mottar lønn – pensjonsgivende inntekt – fører det til reduksjon av pensjonen.

Ved stillingsreduksjon for eksempel i forbindelse med nedbemanning, er det et absolutt krav at det er forholdsmessighet mellom reduksjon i stillingen og reduksjon av lønn. Reduseres stillingen med 50 %, må også lønnen reduseres til det halve. Beholder arbeids–takeren høyere lønn, eller får lønnstillegg (som har sammenheng med stillingsreduksjonen), regnes vedkommende for å ha mottatt "ytelser uten motsvarende arbeidsplikt". 

Enkelte bedrifter tilbyr eldre arbeidstakere redusert arbeidstid mot full lønn (ingen endring i stillingsprosenten) som et tiltak i sin seniorpolitikk. Styret har bestemt at slike ordninger ikke skal rammes av hovedregelen, som bestemmer at det ikke er anledning til å motta ytelser uten motsvarende arbeidsplikt. Forutsatt at tilbudet gis til alle ansatte over en viss alder.

Dersom arbeidstakeren også har rett til AFP fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) eller Statens Pensjonskasse, gis full AFP fra den pensjonsordningen som er knyttet til det mest omfattende arbeidsforholdet (hovedarbeidsforholdet) målt i lønn.

Arbeidstakere som allerede har delpensjon fra en pensjonsordning og deltidsarbeid i en bedrift som tilhører en annen AFP–ordning, skal ha helpensjon fra ordningen han⁄hun allerede har delpensjon fra, om vedkommende også ønsker å slutte i deltidsstillingen(e).

Om tariffavtalen bortfaller, eller bedriften innstiller virksomheten eller besluttes avviklet, vil arbeidstakeren likevel være sikret pensjon. I slike tilfeller forfaller egenandelen straks. Etter uttaket er det kun egne inntekter – arbeidsinntekt, næringsinntekt, utbytte (fra selskap som pensjonisten har en eierandel på 20 % eller mer i) som kan føre til reduksjon eller bortfall av pensjonen.

For dem som enten er tilsluttet en kollektiv tjenestepensjonsordning som en del av arbeidsavtalen, eller som er omfattet av ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP), vil få reduserte ytelser om ikke arbeidsgiver fortsetter å betale pensjonspremien frem til pensjonisten fyller 67 år. Om det ikke gjøres særskilt avtale om dette, vil innbetalingene normalt opphøre ved uttak av AFP.